- slagordet under «Verdens alternative vannforum» i Brasilia 17.-22. mars
18. -23. mars ble Verdens vannforum avholdt i Brasilia. Statsleder, næringslivstopper og represenanter fra internasjonale organisasjoner som FN, EU, Verdensbanken, Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB) og OECD var tilstede for å diskutere hvordan man i fremtiden skal forvalte verdens vannressurser. Forumet er sponset av de største brus-og drikkevareprodusentene i verden, banker med egen interesse og en rekke andre private aktører. På listen over sponsorer finner vi blant annet oljegiganten Petrobras, Fundação Banco do Brasil, Eletrobrás, Coca-Cola, Den brasilianske utviklingsbanken(BNDES) og Binational Itaipu (et av de største vannkraftverkene i verden).
Parallelt med Verdens vannforum ble Det alternative vannforumet arrangert. Her deltok sosiale bevegelser, organisasjoner, universiteter og folk som kjemper for folkelig eierskap av vann. Det alternative vannforum blir organmisert av grasrota for å sikre at «vann er en rettighet, og ikke en vare». På forumet diskuteres problemer rundt dagens ressursfordeling, og hvordan man i fremtiden kan skape en mer folkelig forvaltning av vannressursene i verden. Det ble også fremmet en deklarasjon for hvordan arbeidet fremover vil fortsette både mot privatisering, men også for mer demokratisering i tilgang og bruk av ressursen
Det er mange grunner til å være kritisk til Verdens vannforum slik det er sammensatt i dag. Aktørene bak forumet har ikke historier som tilsier at bærekraftig vannforvaltnig står høyest på agendaen. Lokalbefolkning og natur har måtte vike for profitt. Kort sagt er det vanskelig å se nytteeffekten for folk flest, og beslutningene som tas der er i private aktører og selskapers favør.
Vannmangel i Brasil?
At Brasil var arena for forumene er kanskje ikke så rart. Brasil er det landet i verden med mest tilgjengelig ferskvann. Hele 12 prosent av verdens tilgjengelig ferskvann finnes i Brasil. 70 prosent av vannressursene finnes i underjordiske innsjøer, akviferer. De to største akviferen i verden befinner seg i Brasil. Den største i Amazonas, etter fulgt av Guarani akviferen sør i Brasil,70 prosent av vannet befinner seg i Brasil. De resterende prosentandelen i Argentina, Paraguay, og Uruguay.
Selv med tilgangen på så mye ferskvann lever over fem millioner brasilianere uten tilgang på trygt vann og så mange som 25 millioner uten ordentlige sanitære forhold. Mange har bare tilgang til vann annenhver dag, mens andre harbare vann i springen i enkelte perioder i løpet av dagen. Noen steder er vanntilførselssystemene så dårlig at de til stadighet bryter sammen, og fører til at befolkningen kan gå dager uten tilgang på vann. Nordøst Brasil har vært herja av tørke i over seks år, mens São Paulo, Brasils største by, opplevde vannmangel i store deler av 2014-2016. Både i nordøst og i São Paulo er det befolkningen som lider mest, og må kjenne på konsekvensene først. I mange tilfeller vil industrien og agribusinessen fortsette som normalt så lenge som mulig.
Industrien, agribusinessen og gruvedriften er med på å øke forurensning av vannkilder i landet. Det er alt påvist rester av sprøytemidler i underjordiske vannreserver, og gruvedriften har siden sin opprinnelse vært med på å forurense vannkilder i Brasil. Hydros utslipp i Barcarena for bare noen uker siden er et eksempel. Et annet eksempel er Fundão-dammen som brast i 2015 og forurenset den 853 km lange Doce-eleven. I midten av mars brast en stor rørledninger eid av selskapet Anglo American som fraktet jernmalm, som førte til nye forurensninger, denne gangen av elvene Santo Antônio og Casca. Eksemplene er mange, og alle viser manglende ansvar fra private selskaper når det kommer til både sikring og drift. De er alle med på å degradere tilgangen og kvaliteten på vannet, det som i teorien er en felles eiendom.
Private selskapers kontinuerlige herjinger
Enn så lenge finnes det en lov som beskytter vannkildene mot privatisering, men hvor lenge det vedvarer er uvisst med Brasils nyliberalistiske politikk. President Michel Temer har planer om å auksjonere bort konsesjoner for prosjekter innen både olje, energi og infrastruktur til private investorer.
De siste årene har det vært flere spekulasjoner rundt muligheten for at Temer også ønsker å privatisere tilgangen på Guarani-akvifere. Grunnlegger av “the blue Planet Project”, Maude Barlow, er blant de som har vist bekymring for at Guarani akviferen skal bli privatisert. Det har også vært flere spekulasjoner etter Verdens økonomiske forum i Davos, der Temer møtte med flere representanter fra den private sektoren, mange av disse med store interesser i vannressurser. Temer skal blant annet ha møtt med CEO fra Nestle, Peter Brabeck, presidenten fra AMbev, Carlos Brito og CEO fra Coca Cola.
Avisen “Correio do Brasil” har også tidligere publisert fra en anonym kilde i Det nasjonale vannbyrået (ANA) at akviferen Guarani er på listen over offentlige resursser som kan privatiseres.
Loven som beskytter vannet i Brasil
Hvorvidt det har pågått samtaler mellom MIchel Temer og lederne fra de ulike selskapene angående privatisering av Guarani-akviferen er fortsatt uklart. Uavhengig av dette, det brasilianske lovverket tillater foreløpig ikke direkte salg av vannressursene i landet. Det er delstatene som er ansvarlig for forvaltning av vannressursene. Per dags dato kan altså ikke den føderale regjeringen gi konsesjoner for utnytting av vannressurser. Lov 9.433 av 8 januar 1997,den såkalte vannloven, forhindrer dette. Det må altså en konstitusjonell endring til for at den føderale regjeringen skal kunne innvilge konsesjoner. Foreløpig har ikke dette blitt gjort.
Det er likevel tydelig forsøk på å omgå lovgivning som i dag beskytter vannet mot privatisering. Deriblant har et lovforslag blitt sendt inn til senatet, forslag nummer 495, for å «endrer den nasjonale vannressurspolitikken for å prioritere bruk og effektivisering av vannressurser, samt å skape et marked for vann.» Det argumenteres med at ved å skape et marked for vann vil man kunne få en mer effektiv tildeling av vann.
Vann er en kritisk ressurs for oss mennesker. Om det privatiseres vil tilgangen for mange reduseres, og kapitalen vil raskt ta over for de menneskelig betraktningene i tildeling og bruk av vannressursene. Med privatisering vil vannressursene bli knappere, prisene vil øke, og på sikt vil tilgang på vann være med å skape et større skille mellom fattig og rik